Registrer

Utviklingslæren Del 3

fredag, 18 juli 2014 00:00 Skapelse-evolusjon
(1 Stemme)

I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på definisjoner og modeller mht. utviklingslæren kontra skapelseslæren

Det er to kosmogoniske modeller som er praktisk talt enerådende når det gjelder å forklare opprinnelsen til universet og de ulike livsformene: Skapelsesmodellen og utviklingsmodellen. Før vi analyserer disse to modellene, er det viktig å definere uttrykkene skapelse og utvikling (evolusjon) for å unngå misforståelser om hva begrepene omfatter, og hvilke premisser som ligger til grunn for dem. Uttrykket “evolusjon” er synonymt med uttrykket “utvikling”, og brukes i denne artikkelen om hverandre.

Skapelse definert

Med spesiell skapelse forstår vi at grunntypene i dyre/planteriket ble til ved en plutselig skapelsesakt på seks bokstavelige dager, slik den beskrives i Bibelen (1 Mosebok, kapittel 1–2). Her ser vi at Gud skapte planter og dyr etter sitt slag, og at disse fikk “befaling” om å formere seg etter sitt slag via prosesser som også ble skapt på samme tid. Denne spesielle skapelsesprosessen er ikke lenger i virksomhet i dag, og er derfor ikke tilgjengelig for empirisk observasjon. Etter bibelsk kronologi skjedde denne skapelse for bare 6000 år siden.I Det sixtinske kapell i Vatikanet finner man et av verdenskunstens ypperste mesterverker: Michelangelos fresker, som bl.a. skildrer skapelsen av mennesket. Dette er en ypperlig kunstnerisk skildring av skapelsesmodellen: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesket i vårt bilde»I Det sixtinske kapell i Vatikanet finner man et av verdenskunstens ypperste mesterverker: Michelangelos fresker, som bl.a. skildrer skapelsen av mennesket. Dette er en ypperlig kunstnerisk skildring av skapelsesmodellen: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesket i vårt bilde»

Det er ikke plass for en gradvis utvikling gjennom millioner av år, slik utviklingsmodellen postulerer. Skapelsesmodellen innrømmer det genetiske materiale rikelige muligheter for variasjoner (hybridisering) innenfor hver grunntype, men aldri utenfor en fastsatt grense. Denne variasjonsmulighet, som med urette kalles mikroevolusjon, gir opphav til de mange arter vi finner innenfor hver enkelt grunntype. Grensen er satt ved selve grunntypen, slik at f.eks. en hund kan vise til mange hybride former (“raser”), men kan aldri gi opphav til en annen grunntype, f.eks. en katt. Variasjonsmulighetene ligger innenfor selve grunntypen. Det er viktig å få avklart dette, fordi mange tror at skapelsesmodellen ikke gir rom for slike variasjoner. Middelalderens skolastikere har påført så vel den religiøse som den vitenskapelige verden stor skade ved å hevde at grunntypene som iflg. Bibelens skapelsesberetning ble skapt “hvert etter sitt slag” ikke hadde rom for slike variasjoner. Av en eller annen uforklarlig grunn ble det fra teologisk hold også hevdet at Gud hadde skapt hver art og plassert disse nøyaktig på det sted de senere ble funnet. Darwin trodde at disse teologene hadde rett i sine tolkninger av 1 Mosebok, og ble derfor stilt på et dilemma da han fant uomgjengelige beviser for at både planter og dyr hadde migrert over hele jorden og også undergått variasjoner under isolerte forhold. Fordi middelalderens skolastikere hadde mistolket skapelsesberetningen og kommet med antakelser som ikke var riktige, mente Darwin logisk nok at han hadde bevist at 1 Mosebok tok feil. Både lek og lærd trenger å forstå at det var skolastikernes spesifikke og ytterliggående bibeltolkninger om artenes opprinnelse og utbredelse som Darwin egentlig beviste ikke stemte. Det var full harmoni mellom Bibelen og Darwins oppdagelser, men den berømte naturforsker feiltolket sine observasjoner.

Evolusjon definert

Dette er utviklingsmodellen for mennesket. Det er litt av en kontrast til Michelangelos skildring. Denne illustrasjonen gjengir tidenes største svindel, en svindel som i større grad enn noe annet har bidratt til å fjerne gudstroen hos mennesketDette er utviklingsmodellen for mennesket. Det er litt av en kontrast til Michelangelos skildring. Denne illustrasjonen gjengir tidenes største svindel, en svindel som i større grad enn noe annet har bidratt til å fjerne gudstroen hos mennesketEn av utviklingslærens aller fremste proponenter, Sir Julian Huxley, kommer med denne definisjon av uttrykket evolusjon (utvikling): “I sin utvidete betydning kan evolusjon defineres som en retningsbestemt og absolutt irreversibel prosess som skjer i tidens løp, og som på sin vei gir opphav til en stadig større artsrikdom og et stadig høyere organisasjonsnivå hos sine produkter. Etter det vi vet i dag, blir vi faktisk tvunget til å innse at den totale virkelighet er evolusjon — en enkel selvforvandlingsprosess” (Julian Huxley: What Is Man? New York, 1955).

George Gaylord Simpson, en framtredende paleontolog og professor ved Harvard-universitetet, definerer evolusjon på denne måten: “Evolusjon er helt og fullt en naturlig prosess som er iboende i universets fysiske egenskaper, og som først ga opphav til selve livet. Fra dette har etter hvert alle levende organismer, både tidligere og nålevende, utviklet seg på en divergent og progressiv måte” (George Gaylord Simpson i Science, 1. april 1960, s. 974, 168). G. Holmes har gitt oss en annen brukbar definisjon:

“Evolusjon kan defineres som den hypotese at for flere millioner år siden ga uorganisk materiale som ble påvirket av naturlige krefter, opphav til en eller flere ørsmå levende organismer som etter hvert uviklet seg til alle nålevende og utdødde planter og dyr, mennesket innbefattet. Evolusjonsteorien innbefatter (a) livets opprinnelse fra livløs materie, (b) utviklingen av høyere former fra de lavere og (c) menneskets opprinnelse. I sin videre betydning omfatter teorien opprinnelsen til, og utviklingen av hele universet. Evolusjon blir vanligvis godtatt som en selvstartende, selvbevegelig og selvforbedrende prosess som har resultert i utviklingen av hele universet slik vi finner det i dag” (G. Holmes: Evolution: Science Falsely So Called. Toronto, Ontario 1974).

Det er viktig å merke seg at vi hele tiden snakker om den alminnelige evolusjonsteori (makroevolusjon). Som vi har sett, går denne ut på at alle levende organismer er blitt til fra én enkelt levende opphavskilde, som igjen oppsto fra livløst, uorganisk materiale. Alt sammen ved en progressiv, naturlig, mekanisk utviklingsprosess som har pågått i minst 600 millioner år. Det er også viktig å merke seg at det ikke er snakk om den variasjonsprosess (hybridisering eller mikroevolusjon) vi hele tiden er vitne til, og som også har skjedd i fortiden. Denne prosessen er begrenset til å gjelde innenfor rammen av den enkelte grunntype. Nye grunntyper kan aldri oppstå på denne måten,slik utviklingsteorien hevder. Gapet mellom grunntypene er for stort til at de kan rekke hverandre hånden ved gjensidig hybridisering. Dette er forhold vi vil komme inn på senere. Skapelsesmodellen benekter ikke et slikt variasjonspotensial, men hevder bestemt — noe genetiske eksperimenter kan bekrefte — at hybridiseringsprosessen har sin bestemte grense som aldri kan overskrides. Når vi i det følgende skal diskutere begrepet utvikling eller evolusjon, er det derfor ikke snakk om de variasjonsmulighetene som ligger innenfor selve grunntypene, f.eks. katt og hund, men om mulighetene for at katt og hund kommer fra samme stamfar, dvs. overgang fra en grunntype til en annen.

De to modeller
Skapelsesmodellen:

Det er to skapelsesmodeller: Spesiell skapelse og progressiv skapelse. Når vi i denne boken snakker om skapelsesmodellen, menes spesiell skapelse som tidligere definert. (Progressiv skapelse går ut på at skapelsesuken på seks dager egentlig besto av lange tidsperioder under hvilke Skaperen frambrakte stadig mer komplekse livsformer i løpet av minst 600 millioner år.) Spesiell skapelse forklarer universets, himmellegemenes og livsformenes opprinnelse ved en direkte inngripen av et høyere vesen, også kalt Gud, som ikke var avhengig av allerede eksisterende materie. Dette er “creatio ex nihilo”, dvs. skapelse av ingen ting). Både materie/energi ble skapt av Gud, det samme gjelder de forskjellige kosmiske, materielle strukturer som galakser, galaksehoper, stjerner, stjernehoper, planeter etc. Alle naturlover ble nedlagt av Gud, og alle livsformer i universet ble til som følge av en spesiell skapelseshandling fra Guds side. Universet ble skapt i en tilstand av lav entropi (absolutt orden, som en opptrukket fjær). Uten Skaperens opprettholdende kraft, ville universet hele tiden “løpe nedover” og øke sin entropi, dvs. gå mot stadig større kaos og uorden mens den “opptrukne fjær” ble avviklet.

Utviklingsmodellen

Utviklingsmodellen forklarer universets, himmellegemenes og livsformenes opprinnelse ved en progressiv, mekanisk og selvforvandlende prosess som er operativ i materie/energi-systemet, og som har utviklet det ordnede univers samt alle livsformer fra en tilstand av høy entropi (absolutt kaos, “fjæren” helt uopptrukket) til den høyst komplekse og ordnede tilstand vi kan observere i dag. Etter denne modellen foregår evolusjonsprosessene så langsomt at det er nødvendig med tidsperioder av astronomisk orden for at prosessene skal finne sted. Utviklingsmodellen krever at denne selvforvandlende prosess er enveis-kjørt og irreversibel, og at den frambringer stadig høyere organisasjonsnivåer og stadig større differensiering blant de utviklete livsformene — men på samme tid stadig mer komplekse.

Det er straks innlysende at disse to modellene er selvmotsigende, og at bare den ene av dem kan være riktig. Begge modellene må derfor veies opp mot de observerbare data og de grunnleggende fysiske, kjemiske og biologiske lover for å bringe på det rene hvilken modell som passer best som ramme rundt analysematerialet. Dessuten må den utilgjengelige fortid passe inn med universets lovmessige mønster. Det kan virke som utviklingsmodellen innrømmer fortidens univers en frihet der alt kan skje — også det umulige! Det faktum at fortiden ikke er direkte observerbar, gir ikke uten videre frihet til å snu alt på hodet, sette fundamentale naturlover ut av kraft og koke sammen et Alice i vidunderland-univers der alt er mulig, også det umulige. Den selvforvandlende prosess som danner grunnlaget for utviklingsmodellen krever nærmest en uendelighet av tid for å få armslag — til tross for at den hele tiden er i direkte strid med en av fysikkens mest fundamentale lover, den 2. termodynamiske lov (entropiloven). En utviklingsmodell av universet må ikke komme i direkte strid med denne fundamentale naturlov. Denne loven formaliserer det observerbare faktum, at innenfor de områder av rom og tid som er tilgjengelig for observasjon, avtar universet i kompleksitet og tilgjengelig energi (økende entropi). Utviklingsmodellen postulerer imidlertid det motsatte, mens skapelsesmodellen er i harmoni med denne loven.

Begge modeller er ubeviselige

Det er ikke mulig å gjenta historiens gang. Av den grunn er det derfor ikke mulig å bevise verken den ene eller den andre modellen ut fra det vitenskapelige prinsipp om å utprøve en teori ved direkte observasjon. Begge modeller vil alltid kunne modifiseres for å passe inn i de eksisterende data. Imidlertid vil den modell som på best mulig måte er i stand til å forklare de eksisterende data uten stadig å måtte modifiseres og tilpasses, logisk sett stå som den mest sannsynlige modell. I så henseende vil skapelsesmodellen, sammenlignet med utviklingsmodellen, passe best som ramme rundt det eksisterende datamateriale, mens utviklingsmodellen på den annen side hele tiden må modifiseres, utvides og spesialiseres — for ikke å si hypotetiseres — for å få selve modellen til å passe med de aktuelle fakta. Den enkle, likeframme skapelsesmodell fortsetter å virke tilfredsstillende fra år til år uten modifisering. Som nevnt er det mest logisk å tro at den modell som passer best inn i det aktuelle datamateriale med færrest mulige modifikasjoner og ubesvarte motstridende data, er den modell som vitenskapelig sett er den mest riktige — og derfor også den mest vitenskapelige. Det er her Ockhams barberkniv kommer til anvendelse.

Fordi verken utviklingsmodellen eller skapelsesmodellen kan bevises ved direkte observasjon og måling, er det umulig, rent vitenskapelig, å bevise hvilken modell som er den riktige. Skapelse finner ikke sted på dette tidspunkt, og kan følgelig ikke underlegges vitenskapelig observasjon. Utvikling (vertikal) antas å foregå i et så langsomt tempo at heller ikke denne kan observeres eller måles. Begge disse modeller befinner seg derfor utenfor området for den empiriske vitenskap. Ingen av dem kan av den grunn bevises eller motbevises. Det er f.eks. umulig å konstruere et forsøk som kan beskrive selve skapelsesprosessen.

Den berømte vitenskapsfilosof Sir Karl R. PopperDen berømte vitenskapsfilosof Sir Karl R. PopperHvis utviklingsmodellen er riktig, må naturen — eller kosmos for den saks skyld — være i besittelse av et fornyende og integrerende mekanisk prinsipp med evne til å utvikle organiserte strukturer ut fra tilfeldig kaos, og høyere organisasjonsnivåer fra lavere. Hvis uniformitetsprinsippet, som ligger til grunn for en slik tankegang, er riktig, må dette sistnevnte prinsipp fremdeles være virksomt og må kunne underlegges vitenskapelige målinger. Hele utviklingsteorien — i hvert fall den neo-darwinistiske modell — er bygget rundt uniformitetsbegrepet, dvs. at nåtiden er nøkkelen til fortiden.

Den tyskfødte vitenskapsfilosof Sir Karl R. Popper (1902–1994) — som av nobelprisvinneren Peter Medawar blir kalt “uten sammenligning den største vitenskapsfilosof som noensinne har levd” (Beverly Halstead: Popper: Good Philosophy, Bad Science? New Scientist, 17. juli 1980, s. 215–217) — hevder bestemt at en vitenskapelig teori må være utprøvbar, og for at prøvene skal være gyldige, må de være i stand til å motbevise teorien hvis den ikke er riktig. Ingen av modellene kan underlegges slike prøver. En av USAs ledende evolusjonister og genetikere, Theodosius Dobzhansky, innrømmet følgende:

Theodosius DobzhanskyTheodosius Dobzhansky“Anvendelsen av den eksperimentelle metode i studiet av slike unike, historiske prosesser blir i aller høyeste grad begrenset foran alt annet på grunn av de tidsintervall det her er snakk om, og som langt overskrider livsløpet til noen menneskelig eksperimentator. Og likevel er det en slik umulighet anti-evolusjonistene forlanger når de ber om de 'beviser' for utviklingslæren de så storsinnet ville godta som tilfredsstillende” (Theodosius Dobzhansky i American Scientist, 45:388 (1957). Her sier Dobzhansky rett ut at den “eksperimentelle metode” er “umulig” å gjøre bruk av innenfor utviklingsmodellens premisser. Andre ledende evolusjonister mener det samme:

“Evolusjonsteorien vår er blitt. . . en som ikke kan motbevises ved noen som helst observasjon. Den ligger derfor 'utenfor den empiriske vitenskap', men er ikke nødvendigvis falsk. Ingen kan finne på en metode den kan utprøves ved” (Paul Ehrlich og L.C. Birch: Evolutionary History and Population Biology. Nature, Vol. 214, s. 352 (1967).

“De paleontologiske fakta passer like godt inn i andre tolkninger. . . som f.eks. guddommelig skapelse etc., og paleontologien kan i seg selv verken bevise eller motbevise slike begreper” (Dwight Davis: Comparative Anatomy and the Evolution of of Vertebrates, i Genetics, Paleontology and Evolution (red. av Jepsen, Mayr og Simpson), Princeton   University Press, 1949, s. 74).

Konklusjonen er derfor at verken skapelsesmodellen eller utviklingsmodellen kvalifiserer til betegnelsene vitenskapelig hypotese eller vitenskapelig teori. Det er derfor upresis terminologi når folk flest snakker om “utviklingsteorien” eller “skapelsesteorien”. Ingen av modellene kan observeres, måles eller utprøves eksperimentelt. For at en vitenskapelig hypotese skal kunne kvalifisere til betegnelsen teori, må hypotesen kunne underlegges både observasjon, måling og eksperimentell utprøving som enten svekker eller styrker hypotesens gyldighet. Derfor er uttrykkene “utviklingsmodell” eller “skapelsesmodell” terminologisk sett riktigere.

Modellens forutsetninger

Skapelsesmodellen vil forutDisse fragmentene skal angivelig fortelle menneskene om deres opprinnelse for «2 millioner år» siden. Denne store svindelen blir tredd nedover hodet på menneskene som har ærefrykt for «vitenskapsakademiet». «Fere libenter homines id quod volunt credunt» (menneskene er straks rede til å tro det de ønsker)Disse fragmentene skal angivelig fortelle menneskene om deres opprinnelse for «2 millioner år» siden. Denne store svindelen blir tredd nedover hodet på menneskene som har ærefrykt for «vitenskapsakademiet». «Fere libenter homines id quod volunt credunt» (menneskene er straks rede til å tro det de ønsker)sette en eksplosiv tilsynekomst i fossilmaterialet av høyst komplekse livsformer uten spor av eldre og enklere forløpere. Modellen vil videre forutsette at alle grunnleggende livsformer (grunnformene) opptrer abrupt i fossilmaterialet uten det minste spor av overgangsformer som knytter den ene grunnformen til den andre.

Utviklingsmodellen vil forutsette at de fleste eldste fossilbærende lag inneholder de enkleste og mest primitive livsformer som er i stand til å danne fossiler. De stadig yngre fossilbærende lag vil kunne framvise en gradvis overgang fra enkle livsformer til stadig mer komplekse former av liv. Modellen vil videre forutsette at nye typer ikke vil opptre plutselig i fossilmaterialet med alle de kjennetegn som er karakteristisk for den nye typen, men at de også vil beholde kjennetegn som var karakteristiske for den eldre typen. (som f.eks. fiskefinner til føtter og ben, skjell eller andre strukturer til fjær, bakbena til reptiler til fugleben, forbena av en “forgjenger” til fuglevinger etc. etc.)

Enda et kjevefragment som av «vitenskapsakademiet» blir presentert for publikum som «mulig bevis» for menneskets utvikling fra ape til menneske. «Mundus vult decipi, ergo decipiatur» (verden vil bedras, så la den da bli bedratt)Enda et kjevefragment som av «vitenskapsakademiet» blir presentert for publikum som «mulig bevis» for menneskets utvikling fra ape til menneske. «Mundus vult decipi, ergo decipiatur» (verden vil bedras, så la den da bli bedratt)Fossilmaterialet og museumssamlinger burde være i stand til å framvise tusener på tusener av slike overgangsformer, men de glimrer med sitt absolutte fravær. Det er heller ingen grunn til å klage over et for sparsomt fossilmateriale, og at framtidige funn vil framskaffe de nødvendige overgangsformer og komplettere bildet. Dette var argumenter som ble brukt på Darwins tid, også av Darwin selv, men kan i dag ikke lenger anføres som noe gyldig argument. Museene rundt om i verden har i dag over 100 millioner fossiler i sine samlinger, representert med 250 000 arter.

“Det er ikke lenger noen grunn til å unnskylde seg med et sparsomt fossilmateriale. På mange måter er det blitt nesten uoverskuelig rikt, og nye oppdagelser løper fra katalogiseringen” (T.N. George i Science Progress, 48:1 (1960).

Men overgangsformene dukker ikke opp, og dette står i dag som det viktigste argument mot utviklingsmodellen. Gapene mellom de større dyregruppene er blitt enda større og mer ubenektelige enn de var på Darwins tid. Dette faktum kan ikke lenger bortforklares med at fossilmaterialet er for sparsomt.

Hvis noen skulle komme med de mest avgjørende beviser for utviklingsmodellen, måtte det være nettopp paleontologene, som har studiet av fossiler som levebrød. Men de har til denne tid ikke lagt en eneste fossil overgangsform på bordet. Som vi senere vil oppdage, kvalifiserer ikke de sparsomme fossile levninger som idag går under navnet “overgangsformer” til denne betegnelsen.

Panspermihypotesen

For kuriositetens skyld skal det nevnes en tredje modell den moderne vitenskap har utklekket — øyensynlig fordi de selv føler at den vanlige utviklingsmodellen er utilstrekkelig. Denne esoteriske modellen har fått betegnelsen “panspermihypotesen” (av gr. pan = alle, hel, og spermia = frø, sæd). Hypotesen er antakelig et forsøk på å bygge bro over det uoverskuelige gap som skiller det levende fra det ikke levende, og dermed unngå problemet med å forklare utviklingen fra gass til encellet organisme. Ifølge denne hypotesen oppsto ikke livet i første instans her på jorden, men ble fraktet hit, enten som sporer el.l. i meteorstein — eller enkle livsformer ble fraktet hit med romskip.

Denne versjonen av utviklingsmodellen har ikke vunnet bred tilslutning, men viser heller hvor vaklende denne grunnvollen egentlig er, når man må ty til slike bisarre ideer for å forklare utviklingsgapet mellom det levende og det livløse. Dessuten forklarer ikke hypotesen noe som helst om livets opprinnelse i første instans. Den skyver bare problemet foran seg fra planet til planet universet rundt. Hvordan oppsto f.eks. sporene i meteorsteinen?

Konklusjon

1. Utviklingsmodellen er ubeviselig og kan derfor ikke betraktes som et faktum. Den er ikke underlagt empirisk vitenskap med observasjon, måling og eksperimentell utprøving med eventuelle kontrabeviser. Strengt tatt kvalifiserer modellen ikke engang til betegnelsen vitenskapelig teori. Den er bare et postulat som kan tjene som en modell til å forklare det tilgjengelige fossilmateriale.

2. Skapelsesmodellen er ubeviselig og kan derfor ikke betraktes som et faktum. Den er ikke underlagt empirisk vitenskap med observasjon, måling og eksperimentell utprøving med eventuelle kontrabeviser. Strengt tatt kvalifiserer modellen ikke engang til betegnelsen vitenskapelig teori. Den er bare et postulat som kan tjene som en modell til å forklare det tilgjengelige fossilmateriale.

Ifølge prinsippet med “Ockhams barberkniv” er det logisk å tro at den modell som krever færrest mulige forklaringer og modifikasjoner, og som passer best som ramme rundt det tilgjengelige datamateriale, er den mest sannsynlige. Som vi etter hvert vil oppdage, er det skapelsesmodellen, og ikke utviklingsmodellen, som oppfyller disse kriteriene på beste måte.

Men tanken om en plutselig skapelsesakt fra et høyere vesen som forklaring på universets og livsformenes opprinnelse, later til å være for naiv for evolusjons-mindete astronomer, kosmologer og biologer. Likevel er det et uomgjengelig faktum at sammenlignet med andre kosmogoniske hypoteser, er det nettopp denne modellen som på en langt enklere og mer direkte måte passer inn med alle fakta den observerbare astronomi kan tilveiebringe. Det er fordommer og ikke annet som sperrer veien for sannhetserkjennelsen. Ockhams barberkniv er et viktig prinsipp alle sannhetssøkende forskere bør følge.

Ateistisk kontra teistisk evolusjon

Hund og katt er to distinkte og vidt forskjellige grunntyper eller arter. De kan ikke blandes med hverandre, og variasjonspotensialet innenfor arten kan ikke overskride artsgrensene. En hund kan derfor ikke hybridisere til en katt eller motsatt. De kan kun varierere innenfor sine egne artsgrenserHund og katt er to distinkte og vidt forskjellige grunntyper eller arter. De kan ikke blandes med hverandre, og variasjonspotensialet innenfor arten kan ikke overskride artsgrensene. En hund kan derfor ikke hybridisere til en katt eller motsatt. De kan kun varierere innenfor sine egne artsgrenserHund og katt er to distinkte og vidt forskjellige grunntyper eller arter. De kan ikke blandes med hverandre, og variasjonspotensialet innenfor arten kan ikke overskride artsgrensene. En hund kan derfor ikke hybridisere til en katt eller motsatt. De kan kun varierere innenfor sine egne artsgrenserSelve utviklingsmodellen har to forgreininger: Ateistisk (gudsfornektende) evolusjon og teistisk (gudsbekjennende) evolusjon. Den ateistiske eller gudsfornektende utviklingsmodell er den mest utbredte, og er også den boken omhandler hver gang uttrykket “utviklingsmodellen” blir nevnt. Den forutsetter en rent mekanisk/materialistisk utviklingsprosess som fra begynnelse til slutt har pågått uten noen som helst inngripen fra et høyere vesen. Mekanisk/ateistisk evolusjon og ateisme (gudsfornektelse) er parhester. De hører sammen.

Den teistiske eller gudsbekjennende evolusjon har gått hånd i hånd med kristenhetens godkjennelse av utviklingshypotesen. De som står for dette synet hevder at utviklingen av universet og livsformene, mennesket innbefattet, er et faktum, men at alle utviklingsprosessene i stedet for å ha funnet sted ved naturlige, mekaniske prosesser, er blitt styrt eller ledet av et høyere intelligensvesen (Gud). Dette synet er naturligvis i strid med den bibelske skapelsesberetning, og er et forsøk fra kirkens side på å møte utviklingslæren på halvveien for ikke å bli stemplet som “uvitenskapelig” og “ignorant”. Den teistiske utviklingsmodell skaper også andre problemer. Hvis Gud styrte utviklingsprosessen, hvordan kan man da skille dette fra spesiell skapelse? Det er innlysende at evolusjon ikke lenger er evolusjon når et overnaturlig redskap (Skaperen) griper inn i prosessen. Teistisk evolusjon er en selvmotsigende lære. Den er et forsøk fra den religiøse fløy på å møte utviklingslæren på halvveien.

Utviklingslæren som religion/filosofi

Fordi verken utviklingslæren eller skapelseslæren kan bevises rent empirisk, må de begge aksepteres “ved tro alene”. Forskere som er evolusjonister, og det er de aller fleste, må — i hvert fall de ærlige blant dem — innrømme at teorien deres ikke hviler på eksperimentell utprøving, men på tro alene. Likevel fortsetter de, i det minste offentlig, å kalle sin tro på utviklingslæren for “vitenskap”.

Det er ikke til å unngå at en teori mister en god del av sin troverdighet som teori når den opp gjennom årene stadig må modifiseres eller avkreves forklaringer på hvorfor dens postulater ikke stemmer med de stadig nye funn som blir gjort. Utviklingshypotesen er imidlertid så plastisk og så sinnrikt konstruert at den hele tiden kan modifiseres for å “passe” til datamaterialet som blir framlagt i dens disfavør. En slik prosedyre er imidlertid ikke vitenskapelig. En teori bør kunne motbevises, og hvis den etter å ha vært modifisert, tøyd og strukket hundre ganger og fremdeles blir motbevist av nye funn, er det på tide å vrake hele teorien som ugyldig. Og den bør slett ikke framstilles i lærebøker og annen litteratur som et “bevist faktum” etc., slik den blir i dag. Den stadig økende kunnskap om genetikk og molekylær biologi skaper uoverskuelige problemer for utviklingsmodellen som verken Darwin eller hans tilhengere på den tid kunne forestille seg. Denne økte kunnskap om naturen og livsprosessene har ikke styrket utviklingsmodellen, men heller svekket den.

Det er viktig å merke seg at evolusjonsbegrepet i kosmogonisk sammenheng er den grunnleggende filosofi i langt de fleste religionssystemer i verden — både før i tiden og nå. Religionssystemer som er strengt monoteistiske (basert på én Gud), er som regel flettet rundt en skapelsesbetont kosmogonisk modell, mens de fleste polyteistiske religioner (basert på flere guddommer), som regel har en evolusjonistisk verdensanskuelse (som f. eks. Buddhisme, Hinduisme (liberal), Konfucianisme, Taoisme, Shintoisme, Sikhisme, Jainisme, Animisme, Teosofi, Bahaisme, Mystisisme, Humanisme, Spiritisme etc.). Alle disse religionssystemene er flettet rundt evolusjonsbegrepet i en eller annen form. Universet betraktes som evig, og dette tid-rom kosmos er i besittelse av en selvutviklende prosess som ga opphav til selve universet og alle livsformene. I mange tilfeller blir disse prosessene representert ved forskjellige guddommer, men disse står bare som symboler på de iboende naturprosessene i kosmos. Universets reinkarnasjon i sykluser er også et begrep innenfor enkelte av disse religioner (som f. eks. Buddhisme). Enkelte ganger blir universet i seg selv betraktet som en intelligent enhet (grunnlaget for panteisme), som i tillegg til dyr og mennesker også har gitt opphav til forskjellige “åndevesener” som bebor Kosmos. Alle disse filosofiene er basert på evolusjonsbegrepet.

En rekke av oldtidens hedenske religionssystem og filosofier var grunnlagt på samme syn, som i realiteten var forskjellige former for panteisme. Det gjelder f.eks. Gnostisisme, Atomisme, Stoisisme, Epikureisme etc. Disse var alle grunnlagt på kosmogoniske ideer i tråd med den moderne, evolusjonistiske verdensoppfatning. Evolusjon er derfor et religionssystem i enhver betydning av ordet. Den er en filosofi, som i likhet med de gamle hedenske religionssystemer og filosofier tar sikte på å forklare universets og livets opprinnelse på mekanisk måte uten en skapende guddom. Dette synet er den grunnleggende filosofien i så godt som alle polyteistiske religioner. Det er egentlig bare tre monoteistiske religionssystemer (ortodoks jødedom, kristendom og tradisjonell hinduisme) som er basert på skapelsesmodellen. De forskjellige polyteistiske religioner er også etter all sannsynlighet bare dekadente former av en opprinnelig, verdensomspennende, monoteistisk religion. Både etnologer, arkeologer og kulturantropologer har funnet beviser for dette.

De forskjellige politisk/økonomiske systemer som Marxisme, Freudianisme, Fascisme, Nazisme, Eksistensialisme, Rasisme, Imperialisme, Sosialisme, Kommunisme etc. er alle basert på utviklingsmodellen.

Ateisme

Isaac AsimovIsaac AsimovEvolusjonsbegrepet er ateistisk i hele sitt vesen, det samme gjelder ateismen. Begge er umulige å bevise, og må derfor aksepteres “ved tro alene”. Den kjente vitenskapsforfatter Isaac Asimov har uttalt følgende om seg selv:

“Rent følelsesmessig er jeg en ateist. Jeg har ikke beviser for at Gud ikke eksisterer, men jeg antar i så sterk grad at han ikke gjør det, at jeg ikke ønsker å kaste bort tiden” (An Interview With Isaac Asimov on Science and the Bible. Free Inquiry, Vol. 2, våren 1982, s. 9). Hvis en så velorientert person som Asimov ikke sitter med beviser for at Gud ikke finnes, så gjør ingen det. Asimov og andre ateister og evolusjonister med ham, tror ikke på Guds eksistens. Deres ateisme og evolusjonsfilosofi er også deres religion.

Det humanistiske manifest

Humanismen er basert på evolusjonsbegrepet. Artikkel 1 og 2 i Det Humanistiske Manifest I (1933), erklærer rett ut:

“Første: Religiøse humanister betrakter universet som selveksisterende og ikke skapt.”

“Andre: Humanismen tror at mennesket er en del av naturen og at det har utviklet seg som følge av en kontinuerlig prosess” (Humanist Manifesto I (1933)).

“Det Humanistiske Manifest II” fra 1973 erklærer nøyaktig det samme. Dette sistnevnte er undertegnet av kjente personligheter som Andrej Sakharov, Sir Hermann Bondi og 275 andre kjente personligheter.

New Age

Pierre Teilhard de ChardinPierre Teilhard de ChardinNew Age-bevegelsen som gjennomsyrer verdenssamfunnet i disse dager er et fargerikt konglomerat av moderne vitenskap, astrologi, okkultisme, religiøs mystikk, panteisme og Østens religioner. Målet for bevegelsen er å gjøre den til en verdensreligion. Mange regner den omstridte presten Teilhard de Chardin som bevegelsens far. Teilhard de Chardin uttalte selv:

“[Evolusjon] er et alminnelig postulat alle teorier, hypoteser og systemer heretter må bøye seg for, og som de må tilfredsstille for å være tenkbare og riktige. Evolusjon er et lys som opplyser fakta, en bane alle andre tankebaner må følge” (Teilhard de Chardin, sitert av Francisco Ayala: Nothing in Biology Makes Sense Except in the Light of Evolution: Theodosius Dobzhansky, 1900–75. Journal of Heredity, Vol 68 nr 3 (1977), s. 3).De store Østens religioner som Hinduisme, Buddhisme, Taoisme, Konfucianisme etc. følger stort sett de samme polyteistiske baner som oldtidens filosofier som var basert på evolusjonsbegrepet. Det er derfor ikke så underlig at disse Østens religioner er glidd så naturlig inn i New Age-bevegelsens filosofi — eller skal vi si omvendt?

I dag blir skapelsesmodellen framstilt som “religiøs” eller “overtroisk” og evolusjon som “vitenskapelig”. Faktum er imidlertid at utviklingsmodellen i hele sitt vesen er langt mer “religiøs” enn skapelsesmodellen. Dette kommer klart fram både av det faktum at evolusjon ikke kan understøttes av empirisk vitenskap, og at tallrike hedenske religioner og filosofier helt fra oldtiden er grunnlagt på utviklingsmodellen. Moderne utviklingslære er bare en avart i vitenskapsdrakt av det filosofiske system som dannet basis for en rekke hedenske religioner og filosofier opp gjennom årtusenene.

Evolusjon og tro

I sin bok The Creation/Evolution Controversy uttaler evolusjonisten R.L. Wysong følgende: “Jo mer man studerer paleontologi, desto sikrere blir man på at evolusjon er basert på tro alene — nøyaktig den samme tro som er nødvendig når man støter på religionens store mysterier. . . . Det eneste alternativ er skapelseslæren, som kan være riktig, men er ufornuftig” (R.L. Wysong: The Creation-Evolution Controversy. Midland, Minn. 1976, s. 31). En annen evolusjonist, Dr. L. Harrison Matthews uttaler følgende:

“Evolusjon som et faktum er biologiens ryggrad, og biologi er derfor i den spesielle stilling at den er en vitenskap som er grunnlagt på en teori som ikke kan bevises — er den da en vitenskap eller en tro? Troen på utviklingsteorien er derfor en nøyaktig parallell til troen på en spesiell skapelse — begge står som begreper som hevdes å være riktige av dem som tror på dem, men som de helt til i dag ikke har vært i stand til å bevise” (L.H. Matthews: Innledningen til Darwins bok Origin of Species, London 1971, s. X, XI).

Fantasi og mangelen på saklighet

Fordi utviklingsmodellen passer dårlig inn i det konkrete datamateriale, er den nødt til å bli usaklig. Mens Bibelens skapelsesmodell blir mytologisert og latterliggjort som “usaklig overtro”, blir utviklingshypotesen framstilt som et uomgjengelig faktum ingen trenger å betvile. De som i sin søking etter objektiv sannhet likevel gjør det, blir betraktet som uvitende — ja, nærmest litt naive. Evolusjonistene kan på den annen side komme med de mest fantastiske uttalelser uten frykt for å bli latterliggjort. Kan hende skyldes dette at evolusjonshypotesen agiteres fra “respektabelt hold” — doktor den-og-den i sitt velutstyrte laboratorium. Slikt inngyter respekt blant menigmann, og gir påstandene troverdighet. Det er utrolig å se hvilken tro evolusjonistene legger for dagen når de kommer med sine påstander. Her følger et utplukk:

“Vi er egentlig bare omdannete fisker, og selv om endringene er blitt utført på en utmerket måte, skinner den opprinnelige planløsning igjennom her og der omtrent som originaltegningene til et hus som er blitt ombygd” (William Etkin: College Biology. Cromwell Co., 1950, s. 487). “Mennesket. . . er bare en omdannet fisk” (William Howells: Mankind So Far. Doubleday and Co., 1944, s. 18).

Femarmet sjøstjerne. Enkelte evolusjonister spekulerer over hvorvidt menneskets fem fingre på hver hånd og fem tær på hver fot er «arvet» fra en «sjøstjerneforgjenger». Slik galskap blir fremsatt i en såkalt «opplyst tidsalder»Femarmet sjøstjerne. Enkelte evolusjonister spekulerer over hvorvidt menneskets fem fingre på hver hånd og fem tær på hver fot er «arvet» fra en «sjøstjerneforgjenger». Slik galskap blir fremsatt i en såkalt «opplyst tidsalder»“Hvor mye arroganse, svik og ondskap ville ikke verden blitt spart for hvis mennesket hadde innsett at selv de mest tiltalende fjes bare var omdannete fiskemunner — skjult bak en smilende maske, men fremdeles full av skarpe tenner nedarvet fra blodtørstige forfedre før pattedyrenes tid” (W.D. Gregory: Our Face From Fish to Man. Putnam, 1929, s. 153).

“Det er ikke vanskelig å vise i full detalj, at en primitiv insekteter ikke er annet enn en hårete, 120 cm lang, varmblodig fisk som levde i trærne, åndet i luft og fødte levende unger” (Howells, s. 107).

“Det er mulig at vårt desimale tallsystem skyldes de fem-fingrete hender vi arvet fra en sjøstjerne-forgjenger” (G.A. Dorsey: Why We Behave Like Human Beings. Harper, 1925, s. 76). Denne siste uttalelsen er virkelig litt av en flukt inn i fantasiens verden, selv for en evolusjonist. Utviklingshypotesen har heller aldri hevdet at menneskene stammer fra sjøstjerner. I evolusjonistens verden får imidlertid fantasien fritt spillerom. Ingen ting er umulig i denne eventyrverden.

Dr. McNair Wilson skrev følgende: “Den klassiske aforisme: 'når et muldyr forplanter seg', burde tjent som advarsel mot å godta så lett en teori [utviklingslæren] som er like full av troll, havfruer og kentaurer som en hvilken som helst eventyrfortelling” (McNair Wilson: The Witness of Science, 1942, s. 11).

Når man tenker på de utallige hypotetiske overgangsformer (halvt fisk/halvt krypdyr, halv øgle/halv fugl etc. etc.) som måtte ha befolket en like hypotetisk “urverden” for mange hypotetiske årmillioner siden, virker ikke eventyrskikkelsene så urimelige! Forskjellen er at eventyrene blir godtatt som de eventyr de er, mens utviklingslæren blir presentert for det brede publikum som et “ubestridelig faktum” ingen må betvile for ikke å bli stemplet som både ignorant og trangsynt. Det er på tide at analyseresultatene av de to kosmogoniske modellene blir lagt på bordet og presentert på en lettfattelig måte for det brede publikum som i årevis er blitt hjernevasket av en hypotese som hører hjemme i trollenes, kentaurenes og havfruenes eventyrverden! At mytene om disse vesenene kan ha et ganske annet opphav, er utenfor rammen av denne artikkelen.

Konklusjon

Utviklingslæren er ikke en vitenskap som kan bekreftes ved eksperimentelle metoder. Den må godtas ved tro alene. I så henseende står utviklingslæren i nøyaktig samme bås som ethvert annet religionssystem eller en hvilket som helst filosofi. Det er troen alene og ikke de konkrete beviser som avgjør om folk skal tro på den ene eller den andre. Det er likevel ikke til å komme utenom at skapelsesmodellen forklarer det tilgjengelige datamateriale på en langt mer tilfredsstillende måte enn utviklingsmodellen gjør.

Menneskets hjerne er den mest kompliserte anatomisk/biologiske struktur som er kjent. Denne strukturen er også i stand til å utpønske de mest vanvittige hypoteser som har sett dagens lys. Hjernen er i seg selv et mektig monument over et intelligent design. Det er komplett umulig at en slik ufattelig struktur kan utvikles av seg selv via tid og tilfeldigheter. Den roper høyt ut om en høyere skapermakt. Den lar seg overhodet ikke forklare ut fra naturalistiske prinsipper. Utviklingslæren er den største svindel i verdenshistorien, et bedrag som stammer fra djevelen selv, og han har hatt hell med seg i å forføre menneskeheten med dette gigantbedraget som skjuler seg under navnet «vitenskap»Menneskets hjerne er den mest kompliserte anatomisk/biologiske struktur som er kjent. Denne strukturen er også i stand til å utpønske de mest vanvittige hypoteser som har sett dagens lys. Hjernen er i seg selv et mektig monument over et intelligent design. Det er komplett umulig at en slik ufattelig struktur kan utvikles av seg selv via tid og tilfeldigheter. Den roper høyt ut om en høyere skapermakt. Den lar seg overhodet ikke forklare ut fra naturalistiske prinsipper. Utviklingslæren er den største svindel i verdenshistorien, et bedrag som stammer fra djevelen selv, og han har hatt hell med seg i å forføre menneskeheten med dette gigantbedraget som skjuler seg under navnet «vitenskap»En vitenskapsmann av det rette kaliber bør ikke bli fortørnet og la følelsene komme til uttrykk når en teori blir forkastet eller erstattet av en bedre. Vitenskapens mål og hensikt bør være å strebe etter objektiv sannhet, selv om dette skulle bety at forkjælte teorier må avlives. Dessverre oppfører de fleste proponenter for evolusjonslæren seg ikke på denne måten. I stedet for objektivt å vurdere den ene teorien opp mot andre for om mulig å komme fram til sannheten, lar de sine følelser og sine fordommer komme til uttrykk når de støter på argumenter mot yndlingsteorien sin. Teorien er blitt en virkelighet for dem — en religion, en virkelighet som må forsvares for enhver pris. Eksempler på dette er ikke uvanlig fra evolusjonsfløyen — spesielt i debatter og avisinnlegg der de svarer på motargumentene.

En smule ettertanke gjør det klart at en stor porsjon tro er nødvendig for å godta utviklingsmodellen. Troen er da også en forutsetning for hele hypotesen. Ifølge en vanlig hypotese for universets opprinnelse (“Det store smellet” — The Big Bang), besto universet for 10 milliarder år siden eller mer, av en “plasmaball” som inneholdt all energi i universet og alle universets elektroner, protoner, nøytroner og andre subatomiske partikler. Det er ingen som vet hvordan ballen egentlig oppsto. Plutselig eksploderte plasmaballen, og av den utstrømmende plasma oppsto alle universets galakser, stjerner, planeter og andre himmellegemer. Og her står vi — mennesket — 10 milliarder år senere, utrustet med en hjerne som er i stand til å klekke ut slike fantastiske hypoteser — en hjerne som består av 12 milliarder nevroner som igjen hver er knyttet til ca. 10 000 andre nevroner i det mest kompliserte arrangement mennesket kjenner til. Alt i alt er det ca. 120 billioner (120A1012) forbindelser i den menneskelige hjerne — som ifølge utviklingsmodellen kan spore sin opprinnelse tilbake til “det store smellet”. Det er innlysende at utviklingsmodellen er en filosofi som krever adskillig tro fra tilhengerens side. Grunnen til at de fleste forskere aksepterer utviklingsmodellen skyldes ikke bevisets tyngde, men det faktum at de fleste av dem har et ateistisk, materialistisk livssyn og derfor blir tvunget til å innta en like så ateistisk, materialistisk forklaring på universets og livets opprinnelse. Dette er ikke objektiv vitenskap, men religion.

D.M.S. Watson har f.eks uttalt følgende til det kjente, britiske naturmagasin Nature:

“En teori [evolusjonsteorien] som er alminnelig akseptert, ikke fordi den kan bevises å være riktig ved logisk, konsekvent bevisføring, men fordi det eneste alternativ — spesiell skapelse — er helt usannsynlig” (Nature, Vol. 124, s. 233 (1929).

Det er opplagt at bare fordommene er sterke nok, fortoner selv de mest fantastiske hypoteser seg som virkelighet i det fordomsfulle sinn. Det som logisk sett er mest sannsynlig, blir da aldeles usannsynlig, og det som er mest bisart og usannsynlig blir mest sannsynlig. Slik er den filosofi som danner basis for utviklingsmodellen. Bare troen er sterk nok, blir følgende mulig:

I stedet for —

Frosk t=øyeblikkelig - prins = eventyr

får vi —

Frosk t=300 millioner år - prins = vitenskap

Grunntanken i utviklingsfilosofien er at tiden er stykkets helt. Bare utviklingsprosessen får nok armslag — får nok tid på seg — blir alt mulig. Frosken blir virkelig til prins. Det er opplagt at slik tankegang heller er metafysisk enn vitenskapelig. Evolusjonsteoretikeren C.L. Harris har dette å si etter å ha uttalt at den neo-darwinistiske utviklingslære er basert på aksiomer, dvs. ideer som verken kan bevises eller prøves:

“Den aksiomatiske naturen til den neo-darwinistiske teori setter debatten mellom evolusjonistene og tilhengerne av skapelseslæren i et nytt perspektiv. Evolusjonistene har ofte utfordret tilhengerne av skapelseslæren om å skaffe til veie eksperimentelle beviser på at artene er dannet de novo [på ny]. Tilhengerne av skapelseslæren har ofte forlangt at evolusjonistene viser hvordan tilfeldige mutasjoner kan føre til bedre tilpasning, eller å forklare hvorfor det naturlige utvalg holder fast på de tilsynelatende unyttige organer. Vi må nå innse at ingen av disse kravene er rimelige. Hvis den neo-darwinistiske teori er aksiomatisk, er det ikke rimelig av skapelsesfløyen å kreve beviser for disse aksiomene, og det er heller ikke rimelig for evolusjonistene å forkaste spesiell skapelse som ubeviselig så lenge den blir framsatt som et aksiom” (C. Leon Harris: Perspectives in Biology and Medicine. Vinteren 1975, s. 183).

Siden ingen av modellene ligger innenfor området av den eksperimentelle, empiriske vitenskap, er dette kravet rimelig. Begge modellene er basert på tro. Begge modellene er religion og ikke vitenskap. Spørsmålet blir hvilken av modellene som passer best som ramme rundt det aktuelle datamateriale, og som på den enkleste og mest plausible måte forklarer universets og artenes opprinnelse.

Evolusjon er og blir en rent hypotetisk forklaring på hvordan universet og de forskjellige livsformene er blitt til, og hører av den grunn mer hjemme i filosofiens verden enn i vitenskapen. Det er opplagt at forskere med evolusjonistisk livssyn tror på evolusjon på samme måte som andre tror på reinkarnasjon eller sjelevandring. Den er kort og godt en filosofisk tese eller en vitenskapelig formel som venter på nærmere bevisføring og bekreftelse/avkreftelse. En slik bevisføring er umulig. Derfor fortsetter utviklingsmodellen å være en rent spekulativ hypotese. En hypotese er kort og godt et modellforslag som danner basis for nærmere argumentering og undersøkelser før den kan stilles opp som en teori. Men et modellforslag kan ikke fortsette som et modellforslag i ubegrenset tid. Enten må det bekreftes og videreføres som en teori, eller også må det forkastes som uakseptabelt “på grunn av bevisets stilling”. Utviklingsmodellen befinner seg i nettopp denne situasjon.

 

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2006 ... (last ned)
Lest 18407 ganger Sist redigert fredag, 18 juli 2014 16:08
Logg inn for å kommentere